Geir igjen, innlegg nummer to

Ungene på sofaenJeg kikker gjennom denne bloggen fra tid til tid, men i dag var den første gangen jeg leste mitt eget innlegg om igjen – og ja, dette er bare mitt andre. Jeg la merke til at det innlegget fort kunne bli tolket som om jeg ikke blir så inspirert av våre andre familieaktiviteter. Men det er på ingen måte slik. Bare fordi jeg har et spesielt forhold til å fikse ting, betyr ikke det at jeg ikke kan bli begeistret for noe annet. Jeg elsker for eksempel å male. Jeg er ikke like god som Astrid (og noen ganger tror jeg barna er bedre enn meg også). Hennes malerier kan henges opp på veggen uten noen sentimental verdi – men jeg har i alle fall to bilder i rammer – og jeg er fornøyd med dem.

Jeg er ekstremt stolt av at min kone er så flink til å male. Det har faktisk folk som til og med har lurt på om hun selger dem profesjonelt – og nei, jeg føler meg ikke så snytt av den grunn at ingen har spurt meg om det samme. Jeg blir bedre jeg også, men lærekurven min er ikke så bratt. Men nå har jeg som sagt mine styrker også. Jeg kan i alle fall bygge rammene, og det har jeg ofte også gjort. Jeg har laget noen meget dekorative også. Både jeg og Astrid tok kurs i det for noen år siden, og da var det i alle fall jeg som var best!

Fire hunder og fire katter

Da vi først startet denne bloggen hadde vi seks dyr, nå har vi åtte. Hvis du har lest de siste innleggene vet du nok hva som har skjedd. Vi har vært på jakt etter noen kattunger, og da familien til en av klassekameratene til vår eldste fikk vite dette ringte de oss opp. De hadde nemlig fått et nytt kattungekull. I det forrige innlegget jeg skrev snakket jeg om vårt første møte med disse fantastiske skapningene og søsknene deres. Barna våre fikk velge hvilken katt de likte best, men vi kunne jo ikke ta dem med hjem akkurat da – først måtte vi vite om de kom godt overens med våre fire hunder og to mye eldre katter.

Vel, det tok litt lenger for dette møtet å finne sted enn vi hadde trodd, men de var som en familie med en gang. Hundene våre skjønte at de var små, og kom derfor sakte i stedet for løpende. De sto så der og snuste på hverandre. Våre to litt eldre katter tok litt lenger tid på seg – som var rart. Hvem hadde trodd at kattungene ville bli akseptert av hundene først, men tilslutt kom de over, og det var familiekjærlighet der med en gang. Ja, kattungene var så søte at hjertene til alle de seks dyrene må ha smeltet. Både jeg og ungene var skikkelig glade for at kattungene kunne bli, og da Geir kom hjem var han like begeistret som oss, selv om han sa at han hadde vært rimelig sikker på at alt skulle gå bra.